torsdag 8. desember 2016

8x 6,3 km i ChampagneUltra?

Bjørn hadde planlagt en løpetur på Sessvollmoen i ettermiddag. Jeg hadde planlagt en løpetur på Sessvollmoen i ettermiddag. Når begge hadde identiske planer var jo saken "biff" når den ene ringte den andre. For meg hadde turen hadde et tilleggsformål med å sjekke løypeforholdene før ChampagneUltra.

Det er bare ti dager til ChampagneUltra, og jeg ser med stigende uro på all isen i deler av løypa. Det kommer uansett ikke til å smelte, og uten snø blir det småskummelt å sende 70-80 løpere ut på fem runder i denne løypa.

Tre kilometer med is, til dels verre enn på bildet. Det ønsker jeg ikke å sende deltagerne i neste helgs ChampagneUltra ut på. Heldigvis har jeg nå en "plan B".

Tankene har svirret litt rundt en alternativ løype, og den fant vi egentlig ved første forsøk. På de militære terrengveiene mellom 2 og 5 km er det i praksis heldekkende is i hele veiens bredde. Ved å ta av fra løypa ved ca 1,5 km og over til ca 6 km, unngikk vi all denne isen - og endte opp med en løype på ca 6,3 km, nesten helt isfri. Det betyr i tilfelle at deltagerne i ChampagneUltra må løpe 8 runder og ca 50,4 kilometer - men i realiteten blir det en enda finere løypa, og bortsett fra 100 meter is etter 800 meter og is ved en veikryssing i bunn av Helgebakken, blir det "sommerføre".

Fortsatt håper jeg på 10 cm snø og bruk av originalløypa, men alternativet er så bra at det bare er å glede seg for alle deltagere. Om to dager skal jeg finmåle distansen på min neste invitasjonstrening i Sessvoll-10'ern - som jeg arrangerer i Sessvoll-6'ern.

Nesten vårvær i dag, her ved det nye jordet som sist vår poppet opp rett før målgang på runden.

Vårvær i Sessvoll-6'ern
Det var egentlig i går jeg skulle tatt denne treningsturen, men en konfrontasjon med yr.no viste regn og gråvær i går, sol og 7 varmegrader i dag. Lett valg; det ble 45 minutter løping på mølle på Spenst Årnes i går - og altså en fin tur i vårvær på Sessvollmoen i dag, attpåtil med selskap av Bjørn.

Skulderen som jeg skadet i Sessvoll-10'ern er fortsatt vond, men det blir litt bedre for hver dag. Det gikk greit å jogge så lenge jeg begrenset armbevegelsene. Så nå håper jeg treningsavbrekkene er over for en stund... det har vært en stusselig treningsperiode de siste fem uke.

Det er alltid kjekt å trene sammen med denne nybakte 50-åringen.


Vi tok oss tid til litt posering...


Gamlefar håper på kontinuitet i treninga framover...

Her er en som venter på snøen!

Tidsutløser er kjekt, da kan vi posere litt til etter turen.


mandag 28. november 2016

Dagen derpå - midlertidig "invalid" - men ellers fin start på adventstiden

Det var ingen kjempeoverraskelse at jeg dagen derpå var indisponert. Da snakker jeg ikke om byturen lørdag med avsluttende restaurantbesøk, men om løpeturen tidligere på dagen da firbente Fanny tok skikkelig beinkrok på gammel'n som dundret horisontalt i isen.
Felt av Fanny

Det var heller ingen overraskelse at det først og fremst var slaget i venstre skulder som satte meg ut. Påkledning er kanskje den største utfordringen, kjøre bil har jeg heldigvis ikke hatt behov for, noen treningsfrie dager kan jeg også overleve, og det viktigste; Kondis-jobben som er 99% pc-basert går greit med brukbar høyre arm og litt improvisert venstre armstilling. Men ikke prøv å gi meg et vennskapelig klaps på skuldere, da hyler jeg! Og, vennlig hjelp meg på med jakka!

1. søndag i Advent
Ellers har det vært en fin 1. adventhelg. Etter løpeturen på lørdag var jeg sammen med 27 beboere i sameiet her på Vormsund Brygge på bytur. Først på Abba-musikal med norske artister på Edderkoppen revyteater, deretter middag på Christiania Café. Til å kjøre oss til og fra by'n hadde jeg engasjert Gjerdrum Turbil - en fin samarbeidsparter i både idretts- og annen sammenheng.

Inger Lise Rypdal, Rita Eriksen, Jannike Kruse (den beste), Espen Grjotheim og Tommy Fredheim framførte et helt OK Abbashow på Edderkoppen..


Dagen etter var det julegrantenning her på brygga med sedvanlig stort oppmøte, gløgg og papperkaker - og deretter Ole&Jannicke på middagsbesøk.

Adventpynten er på plass på terrassen...

Innimellom fikk jeg fulgt VM 100 km og laget reportasje derfra på kondis.no. Gode ultraløpervenner, tre av dem i Romerike Ultraløperklubb, klarte seg glimrende i spanske Los Alcazares, det var gøy.

Norge nr 4, Hermansen nr 15 med norsk rekord i VM 100 km

Det er morsomt med suksessen til Didrik, som her løper inn til 15. plass i VM, norsk rekord, og med på Europas beste herrelag! Det er ikke så menge år siden naprapaten min bare smilte da jeg snakket om ultraløping. Han hadde bakgrunn som topp håndballspiller, og hadde slengt med på en maraton i Stockholm mens han studerte der. Likevel ble det en maraton det året, og et ultraløp året deretter, og siden har det ballet på seg mer og mer for hvert år.  Noen få år senere er han nå Norges beste ultraløper både på flatløping og i terrengultra. Spesielt i terrenget er han i den absolutte verdenstoppen. 

lørdag 26. november 2016

Felt av Fanny, men fin tur i Sessvoll-10'ern

Oooops, hvor i all v'æla skal dette ende? Jeg rakk å bekymre meg et tidels sekund før jeg smalt i isen 5 minutter ut på dagens trimtur ved Sessvollmoen. Hva skjedde; jo, en overivrig Fanny kom hoppende inn i bena mine - som i beste Stomperud-stil mistet kontakten med landjorda og brått ble minnet på at den var der likevel.

Gamle folk detter hardere? Slik føles det i alle fall hver gang jeg gjør en ufrivillig trynings. Nå blir det nok vond hofte og skulder en tid framover, men såpass må en gammal krok tåle...

Den overivrig og hoppende Fanny er ingen slik tobent dronning, men Frants Mohrs herlige 2 år gamle bofs. Jeg fikk egentlig som fortjent, for to minutter tidligere hadde jeg tråkket på foten til Fanny med piggskoa mine. På den annen side; fra danseskolen lærte jeg at det var kvinnens feil om hun ble tråkket på av mannen, så alt var din skyld, Fanny!

Stakkars Fanny, straffen var at pappa Frants satte på halsbåndet. Den andre bofsen på turen var Gry Løbergs 7 måneder gamle Napa som med disse 10 kilometerne var på sin lengste løpetur hittil, men det blir nok ingen langvarig pers med en maratonløpende "matmor".

Sola var lav, men det var en flott dag for løping!

Første av tre invitasjonsturer i Sessvoll-10'ern
Jeg la i forrige ut en invitasjon til tre åpne treninger i Sessvoll-10'ern, siden klubben ennå ikke har kommet i gang med vintertreningene. Jeg var spent om noen ville dukket opp, og var glad da jeg så både Marita, Gry og Frants på parkeringsplassen ved idrettsbygget på Sessvollmoen. For begge hundeeierne var det forresten deres første tur i løypa på Sessvollmoen.

Det var noen varmegrader, sol fra blå himmel og egentlig strålende forhold for løping. All isen i løypa mellom 2-5 kilometer gjorde at det der ble mer balansetrening enn løping, men resten av løypa var kjempebra for årstiden.

Jeg hater å fryse, og tok - som så ofte før - på meg et plagg for mye. To x ulltrøye var en for mye, straffen var en heit tur spesielt andre halvdel. Jeg må ikke gjøre den feilen neste lørdag, da satser jeg på å løpe to runder.  Gry har allerede meldt at hun kommer tilbake, så da blir jeg visst ikke alene da heller.

Når jeg kom hjem lå det en hyggelig melding på Facebook om at jeg hadde vunnet en "Tufte sportsneck" (bildet) i Stolpejakten på Gjøvik... den blir fin på senere turer!

Det ble litt balansering på isen eller i veikanten på de militære kjøreveiene mellon 2 og 5 km. Her blir det bedre med litt snø.

Her har Marita akkurat kommet på bena igjen etter et hardt møte med isen, så jeg var ikke alene om å innta horisontalen underveis på dagens tur. Marita var likevel sprek nok til å forlenge turen når vi andre avsluttet etter "bare" en runde.

Det kunne se ut som vindfall, men jeg tror disse buskene er pløyd ned at tanks i løypa vi nettopp har krysset. Slik var det ikke for to dager siden. Håper disse blir borte innen Champagneultra 18. desember.

Tilbake ved idrettsbygget på Sessvollmoen, takk for en fin tur!

onsdag 23. november 2016

På'n igjen, forkjølelsen har stukket av

Jeg er ikke ofte forkjølet, men når det skjer synes jeg fryktelig synd på meg selv. Heldigvis er det forbigående, og i perioden uten trening fikk jeg i stedet utført noen gode gjerninger.

For to uker siden ble det tre dagers involvering med Oles (junior) og Jannickes flytting til Fenstad, og sist helg ble det tre dager med fotografering og reportasjer fra Bislett Ultrafestival. En nabofest med pinnekjøtt og en Blues Brothers konsert i konserthuset i Oslo har det også blitt tid til. Og fortsatt jobber jeg for mye som vikarierende nettredaktør på kondis.no.

Nå er jeg omsider i gang med treninga igjen. Intervall på spinningsykkelen mandag, mer spinning i går, og en overraskende bra 45-minutters løpeøkt på mølle på Spenst Årnes i dag. Jeg har nå lagt ut invitasjon til trening i Sessvoll-10'ern de neste tre lørdagene, og lørdagen etter det igjen løper/går jeg 50 km i arrangørløpet dagen for ChampagneUltra.

Det er fint å ha noen fastlagte treninger foran seg, og utenom turene i Sessvoll-10'ern blir det mest trening på Spenst Årnes fram mot jul - og spinning på "hviledagene". Litt lenger fram har jeg planer om å prøve meg på Ecotrail 80 km igjen til våren. Det er det foreløpige treningsmålet.


Therese, Edel Marie, Tone og Ragnhild... to minutter før start på 24- og 48-timersløpet på Bislett. Det var det første av et firesifret antall bilder jeg tok på Bislett. 

Reportasjene mine fra Bislett Ultraløpsfestival:
Therese Falk vant Bislett 24-timers, slo alle gutta
Magnus Bø Thorud løp lengst på Bislett 12-timers


The Chicago Blues Brother bød opp til 2,5 timer i Oslo Konserthus som det virkelig svingte av! Fint avbrekk i hverdagen.

Gratulerer med nytt hus, Ole og Jannicke.

onsdag 16. november 2016

24-timersløp og sjakk er like kjedelig

Kopi av "Kondiskommentaren" uke 46 av vikarierende nettredaktør Olav Engen:



24-timersløp og sjakk er like kjedelig

I disse dager møtes Sergej Aleksandrovitsj Karjakin og Sven Magnus Øen Carlsen – heretter forkortet til Karjakin og Carlsen – i New York for å gjøre opp om VM-tittelen i sjakk. Det er gørr kjedelig!

For oss som er litt eldre enn gamle er det lett å tenke tilbake på TV-ens barndom, da vi stirret på skjermen i fem minutter uten at en eneste femmilsløper dukket opp der Håkon Brusveen befant seg. Det var også gørr kjedelig!

Om noen dager strømmer bortimot 300 løpere til Bisletts innendørsbane for å løpe rundt og rundt en 546 meters runde sammenhengende i 6 timer, 12 timer, 24 timer eller aller verst; 48 timer. Puh… det må da bli usannsynlig kjedelig?

Ja, mye av det som ikke interesserer oss er kjedelig eller ubegripelig kjedelig. Eksemplene ovenfor hører nok for mange hjemme i den siste kategorien.

Den gode nyheten er at vi ikke behøver å bry oss hva dislikerne mener. I 2016 har de fleste frihet nok, TV-er nok og tid nok til å gjøre de tingene vi virkelig synes er spennende. Det merkelige (?) er at det nesten er progressivt økende avvik på likerkurven og liker-ikke-kurven jo mer ekstreme aktivitene er.

Akkurat nå er klokka langt over midnatt, VMs fjerde sjakkparti er inne i sin sjette time – det er voldsomt spennende, for meg. Ikke spør kona hva hun mener om saken (hun sover). Men selv synes jeg det er ekstremt spennende – men hvorfor?

Jeg tror det er uforutsigbarheten som trigger meg, men jeg skal ikke plage dere som ikke bryr dere om sjakk med å prøve å forklare det.

Jeg har også vært ultraløper i over 10 år – eller mer presist; forhenværende ultraløper. Det verste med å være ultraløper er at det er så uforutsigbart, det er så mye som kan forpurre det som i utgangspunktet er en god konkurranseplan. Det er en voldsom kontrast til da jeg kunne forutse sluttiden på 10 km med 10-15 sekunders nøyaktighet. Resultatet var stort sett alltid i henhold til treningsgrunnlaget, slik sett var det behagelig forutsigbart.

For noen vil uforutsigbarhet være demotiverende. For meg og mange andre er det rosinen i pølsa. Ønsket om å teste sine egne grenser er nok den oftest uttrykte utfordringen til mange ultraløpere – men det er jo i seg selv uforutsigbart, man vet ikke hvor grensen går – og man bommer ofte kraftig på forventningene.

Men, både å løpe lengre enn langt, og i tillegg gjøre det innendørs på en 546 meter lang runde, det må da være kjedelig selv om det er aldri så uforutsigbart? Tja, hvem skal svare på det? De som løper eller de som ikke for alt i verden kunne tenkt seg å starte i et slikt løp?

Det er dette som er så fint: Det er ikke de andre som bestemmer hva som er kjedelig. Det er du selv som bestemmer hva som er morsomt, hva som er utfordrende og hva som får deg til å gjøre det folk flest mener må være usannsynlig kjedelig.

Der er ikke noe som er kjedelig for den som mener det motsatte!

Synes du sjakk er kjedelig?
Eller mener du at det MÅ være kjedelig å løpe rundt og rundt på Bislett i haugevis av timer?

Ikke prøv å forstå!
Du har sikkert noe bedre å bruke tiden til… (?)

Lykke til alle dere som skal ha det ubeskrivelig gøy på Bislett 18. - 20. november.
…og til dere som skal gjøre noe annet gørrkjedelig – etter andres definisjoner!



Kjedelig? Ikke for Therese og Eric!
(Foto: Olav Engen) etter 5 timer av Bislett 24-timers 2014.

PS, ikke 6-timers på Bislett:
I all hemmelighet (nesten i alle fall) hadde jeg planlagt å delta på 6-timersløpet på Bislett. Men dagen etter 66-årsdagen ble jeg forkjølet, og det har ennå ikke sluppet taket helt. Deltagelse er uansett utelukket nå - men det går flere tog.... så gjenstår det å se om jeg har satt meg ned på perrongen for godt, eller om jeg hopper på et senere tog. Ser uansett fram til å komme i gang med trening igjen.

onsdag 9. november 2016

Han som ledet meg inn i fristelsen...

24. mars 2005, krysset Sagmovegen/Sundbyvegen på Råholt, to løpere i samme klubb møtes for å trene sammen for første gang. Vi hadde så vidt blitt kjent med hverandre gjennom Løpsklubben 1814 og gjennom jobbinga mi for kondis.no som Romerikeredaktør. Han var nyfrelst ultraløper, og jeg skulle ALDRI løpe så langt!

Bjørn sjokkerte med å møte opp med 1,5 dl drikke i ei flaske i lomma, jeg hadde sekk med 3 liter drikke og noen gel og barer. Kanskje hadde jeg overdreven respekt for den avtalte 5-milsturen, men det var tross alt lenger enn jeg noen gang tidligere hadde løpt. Jeg hadde fått lov å legge opp ruta, så da ble det en "småkupert" tur over Kopperudåsen, via Brårud og over åsen ved Døli, via Finstad og Bøn og tilbake til Råholt. Det var før GPS'ens tid, men det ble en del høydemeter.

Det var min første ultralange tur, tett oppunder 50 kilometer og en snittfart på 5:30 min/km. Det gikk egentlig greit.... mens Bjørn nok hadde litt å lære om næringsinntak, så han gikk tom og måtte hentes etter ca 35 km. Akkurat det at han feilvurderte næringsbehovet - eller kanskje hadde en dårlig dag - var dumt for min del. Selvtilfredsheten var stor bare over å ha fullført - og verre ble det ikke av at Bjørn måtte kaste inn håndkleet.

Et frø var sådd, Bjørn hadde ledet meg inn i fristelsen!

Han som A.L.D.R.I. skulle løpe ultraløp debuterte i juli samme år på Rallarvegsløpet, og fortsatte med Eidsvoll 6-timers i august (Bjørns arrangement som startet ultrabølgen i Norge). KrampeGammeln var født, for det handlet egentlig mer om kramper enn om løping i mine ultraløp. Det var vel først i mitt 12. ultraløp jeg fikk et bra resultat, på en svært kupert 75-kilometer som 58 åring i svensk terrengultramesterskap (nr 10 og bare gutter sub 40 år foran meg).

Men altså, det har vært et krampehelvete i stort sett i alle ultraløpene, 45 i tallet. Jeg løp 1963 konkurranser fra 1978 tog fram til mitt første ultraløp (totalen er nå 2170). Det var o-løp, veg- og terrengløp av alle kategorier, og bare unntaksvis lenger enn 30 km.

Dette byttet jeg ut med en type løp som jeg strengt tatt ikke behersket, men det var og er noe magisk over det å komme til mål i ultraløp - og jeg var vel også mett på "vanlige" utfordringer.

Det er din skyld, Bjørn!! (at jeg ble ultraløper)
Hilsen KrampeGammeln.

Rallarvegsløpet 2006: Jeg har løpt 70 av 81 km og bruker sololje for å massere lår og legger som hadde fått krampesjokk. Jeg kom til mål - det gikk egentlig veldig bra den dagen. Bjørn var syklende support hele veien fra Flåm, via Myrdal og Finse1222 og ned til Haugastøl. En fin opplevelse sammen - og typisk Bjørn at han satte av helgen bare til å supportere meg.

Når jeg blir stor skal jeg skrive mer om årene jeg har kjent deg, jeg aner bare ikke hvordan jeg skal få begrenset det til ett bind! Derfor nøyer jeg meg i denne omgang med å takke for at du ledet meg inn i fristelsen....

50 år
I dag fylte du 50 år, junior har blitt voksen. Tusen takk for at jeg fikk være en av dine utvalgte gjester på Kina'n i Eidsvoll. Tusen takk også for at du er overbærende med min påståelighet, og for at du alltid minner meg om hvor god form jeg er i. Du er ikke så verst sprek selv heller...

Bjørn og de fleste av dagens gjester på vennetreffet...

Dobbel nedtur etter hyggelig 66-årsdag

Det var usedvanlig hyggelig med alle hilsninger fra venner på 66-årsdagen - de fleste via facebook (selvsagt), men mange ellers også. Noen synes dette er bare mas - men jeg koser meg med meldingene og mimrer noen sekunder om gratulantene mens jeg skriver en rask takk.

Ikke så overraskende var det mange som koblet min nye alder med Wenche Myhres berømte sang "Når man blir seksogseksti...." - men i følge kona har jeg visst alltid gjort hva jeg vil.... Det tror jeg alle bør gjøre, men selvsagt likevel ta hensyn til alt det man tross alt må ta hensyn til.

Hva gjør man ellers på en 66-årsdag? Ikke noe annet enn en tilfeldig annen dag - og så selvsagt følge litt ekstra med på sosiale medier.


Travle dager
Jeg har forsatt vikariat i full stilling som redaktør i kondis.no - så dagene strekker ikke til, men også dette er jo noe jeg "gjør som jeg vil". Hvor lenge pensjonisten blir i full jobb og litt til, er ikke avklart - men etter vinteren er jeg først klar for to uker i Marokko (de to ukene før påske) sammen med Else - og til sommeren vil jeg ha mer fri igjen.

Tid til trening skal jeg nok også klare å klemme inn, og her kommer den første nedturen:

Nedtur 1: Jeg har pådratt meg en halsinfeksjon. 
Merket litt da jeg løp halvannen time på mølle i går, og gradvis verre ble det i natt - og mildt sagt jæ.... var det da jeg våknet i dag. Det blir veldig spennende å se om det utvikler seg til en skikkelig forkjølelse, jeg har jo ennå ikke vært skikkelig forkjølet etter hjerteoperasjonen i 2014. Uansett synes jeg veeeeldig synd på meg selv!

Nedtur 2: Donald
Jeg jobbet meg gjennom halve natten mens jeg så på resultater fra det amerikanske valget. Det er mye jeg ikke forstår når det gjelder amerikansk politikk - men jeg har uansett tiltro til at resten av det republikanske partiet klarer å holde Donald i ørene. Han var heldig som møtte en så dårlig likt motkandidat - og uansett hadde outsiderpartiet en fordel fordi så mange ønsket endringer.


<p><b>EN RISIKO:</b> Donald Trumps politikk kan ramme norsk eksportnæring hardt, frykter sjeføkonom Frank Jullum</p>

Hva har jeg lært av den nedturen? - At alt er mulig i USA, og hvorfor ikke også for OptimistGammeln? Jeg stiller nok ikke til noe politisk valg - men jeg tror i det minste at jeg er raskt kvitt halsplagene!

onsdag 2. november 2016

Budapest - Øst-Europas Paris



Jeg har ikke vært i Paris, men Budapest var en vakker by - så da er vel også Paris et all right sted. Nå trenger forøvrig ikke Budapest en slik sammenligning, byen står godt på egne ben og med Buda og Pest på hver sin side av Donau var det ikke noe problem å fylle fire dager både på og utenfor "turistløypa" i den ungarske hovedstaden.

Jeg har faktisk vært i Budapest tidligere også, for 34 år siden sammen med Else det året vi giftet oss. Da betalte Else - som jobbet i reisebyrå - 50 kroner pr pers som egenandel på en "studietur" til Budapest. Det kostet litt mer nå, men det er fullt mulig å få både billig reise (Norwegian) og opphold i byen som opplever et stadig større turisttrykk.

Som vanlig hadde jeg tatt på meg rollen som "reiseleder" - og vi var tre vennepar som camperte fire dager på Eurostars Budapest Center noen minutters gange fra hovedhandlegaten Vaci Utka. Nå var vi ikke mye så på hotellet, vi var jo turister og hadde mye vi skulle utforske - og været var definitivt på vår side. Det var meldt skyet og 2-3 varmegrader en uke tidligere, vi hadde sol og 12-14 varmegrader.

Jeg skal ikke en gang forsøke å gi noen fullstendig beskrivelse av hva man kan oppleve i Budapest. Men, det man som "fattig nordboer" (i historisk perspektiv) legger merke til over alt er den flotte arkitekturen - med flotte monumentale bygg over alt, ikke bare enkeltstående bygg - men hele gatebildet. Svært mye var bygget på 1800-tallet - og i overdådig stil.



Siden det var fint høstvær ble det mye gåing der vi ellers ville tatt drosje, så vi fikk da trimmet oss litt også. Det var bra, for jaggu fikk vi i oss mye herlig mat, både til lunch og middag ulike steder i byen, og med ølpriser ned mot 7-8 kroner for en halvliter var det ikke rart det boblet over noen ganger.

Det "viktigste" vi ikke fikk med oss var besøk i Parlamentsbygningen og en tur på et av byens fantastiske bad.... så det er nok igjen til en eventuell ny tur senere.

Nedenfor er noen bildeminner fra turen:


Lunch ankomstdagen i den travle gågata Vaci Utka. Torill, Vidar, meg, Rolf, Sidsel og Else.

Palinka, øl og mat - alt ungarsk.

Turister i by'n

Det var mye folk på Vàci Ùtka utover kvrelden

Restaurant Ès på Kampinski Hotel, fint med dyrt! Turens klart dyreste måltid var middagen her lørdag kveld.
 
St. Stephen's Basilika


En helt vanlig bygård i Budapest...

Fra Ràkòczi Utka, mellom hotellet vårt og Donau.

Med Hop On Hop Off buss forflyttet vi oss litt rundt i Budapest. Her fra Pest-siden med Chain Bridge, den mest berømte av byens ni bruer over Donau.

Detalj fra Chain Bridge.

Buda Castle på høyden i bakgrunnen, opprinnelig fra 1400-tallet. Den store kuppelen er gjenoppbygget etter at den ble bombet under 2. verdenskrig.

Opp til slottet og gamlebyen kunne man ta den bratte banen, men køen var lang, så vi valgte å gå turveien som gikk i slyng oppover lia.

Parlamentsbygningen sett fra turveien opp mot Buda Castle, verdens nest største parlamentsbygning (691 rom). Dit inn kom vi oss aldri...

Flott utsikt hele veien opp...

Høst i Budapest er like vakker som høst i Norge.

Her krysser vi banen... der nede ser vi at køen for å komme med er lang.

Chain Bridge over Donau.

Snart oppe ved Fishermans Bastion.

I bakgrunnen ser vi basilikaen...

Matthias Church (stengt pga oppussing).

Tàrnok Cafe & Bier, vi klarte oss med bier akkurat her.

Fra innsiden av Tàrnok...

The House of Houdini. Harry Houdini, eller  Erik Weisz som utbryterlegenden het, vokste opp her på slutten av 1800-tallet.

En flott dag for tur og fotografering!


Søndag kveld var vi på morsomme "Sir Lancelot". En middelalderrestaurant med variert kjøtt servert på svære fat og der du må klare deg med skje (!) og fingre som spiseredskap og der du får utdelt smekke. Herlig stemning og diverse enkel underholdning. Bord må bestilles noen dager i forveien.

Ølmugger og andre mugger...


Rolf får hjelp med smekka til Sidsels store fornøyelse.

Vi klarte ikke å spise opp haugen med mat... her er det fortsatt mye igjen.


Glass-salto på knivsegg.

Flammedamen... 

Inngangsportalen til St. Stephen's Basilica.

Overdådig og vakkert, fra andre halvdel av 1800-tallet.

Utsnitt fra taket.

Basilikaen fra utsiden.

Som i store byer flest har man spesielt utformede kumlokk, her var dekoren i messingfarge!

Turist-tråkking innebærer også besøk på en del vannhull. Her ble det øl og palinka.

Hotellet vårt, moderne hotell i et ellers flott strøk med gamle staselige bygninger.

Statue ved Dòrza György Utka, like ved Helteplassen.

Helteplassen med minnesmerke over Ungarns falne helter - og også statuer av stammelederne som leder ungarerne inn i landet i 896.

Flott plass i flott vær.

Imponerende detaljer...

En av stammelederne...

Fra den den store byparken ved Heltemuseet og dyreparken.

I det fine været var det lett å få de andre med på en tur rundt i parkområdet.

Det var mandag, men masse folk ute likevel.

Utenfor Restaurant Robinson - som ligger på en øy i sjøen i byparken - kunne vi studere de ulike kjøttstykkene på en ungarsk okse.

Jaggu ble det en øl i parken også... 9 kroner.

Her er på på vei mot jordbruksmuseet i parken... 
 
Det er flotte bygninger som huser muséet.

Flott bare å gå forbi...

Fra andre enden av parken.
 
Høsten er vakker når himmelen er blå.


Muséet ligger delvis i en slottsbygning..

Da har vi Hop-On busset videre og er ved den berømte "New York Cafe" - kåret til verdens vakreste kafé. Jeg var alene om å ville inn der, så vi snudde i døra - det så helt fantastisk ut der inne.

I stedet ble det lunch på Ladó Cafe i nærheten.


God mat og godt øl!

Jaggu ble det et vannhull til... av det mer hippe slaget.

Mandagens middag var på Restaurant Nosztalgai - 15 kilometer øst for sentrum. Denne fant jeg i en eller annen anbefaling, og som navnet tyder på; her har tiden stått stille- og maten er typisk ungarsk.

 
En ny fin kveld, men vi burde bestilt bord en time tidligere. Det var litt stressende at stedet ventet på å stenge mens vi spiste ferdig (jeg forhåndsbestilte uten å bli anbefalt tidligere bordsetting). 

Siste kvelden i byen, på pub midt i sentrum. Takk for fine dager sammen!
Budapest er definitivt en by jeg vil anbefale til storbyferie.