søndag 20. mai 2018

Ecotrail-test i strålende vær, første 2/3 av 50km-løypa

Blankvannsbråten


I et fantastisk flott maivær jogget jeg ut fra Frognerseteren der 50-km løypa til Ecotrail Oslo starter om nøyaktig en uke. Tidspunktet på dagen er det samme, og været ser ut til å bli det samme - så her snakker vi om en veldig réell test. Jeg manglet bare konkurrentene.

At løypa starter i mest utforbakke de 2 kilometerne ned til Kollen passer meg bra, så jeg får i gang skrotten før stigningene som venter. Men, jeg merket umiddelbart at totalt nedslitte Hoka-sko ikke ga tilstrekkelig demping - og det skulle straffe seg senere på turen.

Det var overraskende lite folk å se på turen som endre på 32 kilometer. Men, det var mye annet flott å feste blikket på. Utsikten fra Midstubakken mot Oslo sentrum og fjorden er jo magisk, og spesielt marka hele veien til Sørkedalen er som en sammenhengende rekke postkort.


Det var overraskende få biler på parkeringa ved Frognerseteren.


Utsikten er upåklagelig i området ved Midstubakken. Verre er det med alle de asfalterte løypene...men det er vel priser for å få fram gode skiløpere vi kan heie på i vinterhalvåret.


Holmenkollenbakken er et mektig syn også på toppen.


Jeg ble litt småstiv i bena allerede ned mot Kollen, men i stigningene videre på en blanding av veg og sti ble det mest gåing og varmen ble den største utfordringen. Fra Voksenkollen stasjon går løypa nå vest for Tryvann i skomakerløypa - som holder grusveistandard - og grusvei var det forbi Tryvannstua og hele veien til Slaktern. Derfra var det delvis teknisk sti forbi Blankvann og vestover retning Sørkedalen til jeg møtte veien litt nord for Studenthytta.


Nederst i Tryvannskleiva var det litt snø igjen... det er nok borte om en uke.


Store Tryvann med Tryvannstua.


Langs skomakerløypa ble jeg frakjørt av en framoverlent kar på rullestol. Jeg håper han hadde batteri nok til hele turen.


Slaktern, en av flere idylliske plasser i Blankvannsområdet.


Før og etter Blankvannsbråten er det et par kilometer delvis teknisk sti. Deler av dette er i traséen til Nordmarka Skogsmaraton.


Myrås, vest for Blankvann.


Nå fulgte tre kilometer på grusvei i utforbakke ned mot Sørkedalen, og i dette partiet fra 13-16 km fikk bena mye juling. Det var støle undersåtter som møtte asfalten en kilometer før Sørkedalen skole. Nå var det også tid for å tømme ut litt småstein fra skoa... med så mye grusvei må jeg huske å ta på gaiters neste helg.


Kjellertjern, mellom Studenthytta og Svartor.. Her er jeg i gang med utforbakkene mot Sørkedalen.


Idyll ved Svartorseter.


Jeg hadde allerede veldig stive bein, og var spent på hvordan dette ville fungere i de tre kilometer sammenhengende motbakke oppover i Bærumsmarka. Det gikk - bokstavelig talt - men bena var møre, så det ble puslete løping i de tekniske stipartiene nedover forbi Abborvann og Østernvann.


Like før høyeste punkt langs veien i Bærumsmarka var det en del vindfall, men det er verre for bilister enn løpere.


I skogspartiet over mot Abborvann støtte jeg på det som var igjen av snø. Det var betydelig mer snø da jeg uka før Ecotrail 80 km i 2015 var gjennom løypa i dette området. Da lå det fortsatt litt snø også løpsdagen. 


Demingen ved Abborvann. Her skal vi videre på blåsti, og ikke følge grusveien nedover.


Kryssing av Abborvannbekken var mer utfordrende i en flomstor bekk i 2015. Nå var det bare å krysse bekken hvorsomhelst.


Østernvann nås etter et parti med mye teknisk sti - der veien går parallelt. Jeg håper alle løper riktig her, det har ikke alltid skjedd tidligere. Hvis man ved en feiltagelse løper feil de 3-4 stedene stien tar av etter en kort visitt på veien, vil man tjene masse tid på det.


Bjørnen passer på de badende ved Østernvann der stien fortsetter over Lathusåsen.


Det ble mest gåing over Lathusåsen og ned til idrettsplassen på Fossum etter 27 km - der det er matstasjon neste lørdag, og både der og i Sørkedalen må jeg få i meg mye mer drikke enn i dag. Nå hadde jeg 1,5 liter i sekken som skulle holde til hele turen. Like etter Fossum satt krampene på lårenes innside. Tidligere hadde det nappet litt i leggene, men nå var det alvor. De siste 5 kilometerne til Røa ble en blanding av krampetøying og gåsegang, og det er altså dette jeg må unngå neste helg. Da må jeg helst holde krampene unna i alle fall til Lysaker på 39 km.


Bogstadvannet med Kollen i bakgrunnen... der jeg var 4 timer tidligere.


Det er nesten tragisk å måtte gå der det er så fint som dette, men krampene sa i fra så fort jeg prøvde å jogge. Jeg avsluttet altså med 5 km gående.


Noen jogger forbi uten at konkurranseinstinktet våkner...


Lysakerelvas utløp fra Bogstadvannet. Neste uke skal jeg ha med meg hele turen ned langs elva, denne gangen stoppet jeg ved Ekraveien T-banestasjon like ved Røa.


Kramper!
Jeg hadde nesten glemt hvordan det var; krampeplagene som har fulgt meg på stort sett alle tidligere maraton- og ultraløp. I går fikk jeg en brutal påminnelse etter 27 kilometer - det var like vondt som før - og vi snakker ikke om slik pinglete krampe som du masserer bort på noen korte øyeblikk.

Her snakker vi om skikkelig krampe på innsiden av lårene, som umuliggjør både løping og gåing til jeg får massert det bort. Og mest gåing etterpå med mindre jeg tar en lengre enn lang pause.

Jaja, det var bra med denne påminnelsen en uke før Ecotrail Oslo 50 km. Da kan jeg gjøre noen justeringer før neste helg, og jeg er enda mer overbevist om at dette med "konkurranser" på ultradistanse ikke er noe for gamlinger. Det er vel ikke tilfeldig at jeg er eldstemann i startfeltet neste helg. Jeg merker meg også at de fire eldste startende i ultraløpet Soria Moria til Verdens Ende, ungdommer på 56-58 år, brøt løpet


Dagens løype der Holmenkollbakken er ved 2, Blankvann ved 11, Sørkedalen ved 17, Abborvann ved 22,5 og Fossum ved 27.



748 høydemeter opp er helt OK, men 1011 utformeter var tøft for bena. Høyeste punkt er 491 moh, laveste punkt 129 moh. Neste helg skal jeg altså ytterligere 125 meter ned til Lysaker før "havnivå"  følges til mål.



Hva lærte jeg i dag? (les; hva ble jeg påminnet om)
  • Jeg må ha bedre dempede sko. Nye Hoka-sko er bestilt og kommer forhåpentligvis i tide til at jeg får brukt dem noen kilometer før neste lørdag.
  • Jeg må bruke gaiters, for å unngå å få småstein i skoa.
  • Jeg må drikke mer underveis, og spesielt på matstasjonene.
  • Jeg må få i meg litt salt og magnesium underveis.
  • Hvordan få tak i cola etter 3 mil?
  • Jeg må smøre lår og legger før start.
  • Jeg er for dårlig trent til så lange løp, og det går for sakte bare å gå.
  • Jeg er for gammel til dette!
Jeg skal i mål uansett, selv om det kommer til å gjøre vondt. På denne turen holdt jeg tidsskjemaet jeg har planlagt for neste helg - fram til Fossum. Det ser ikke helt håpløst ut.

Jeg var litt skuffet der jeg satt på t-banen på vei fra Røa til Frognerseteren, men det hjalp veldig med en cola jeg kjøpte ved togbytte på Majorstua.


Underveis til Frognerseteren var jeg på jobboppdrag for å ta bilder fra starten på Soria Moria til Verdens Ende (161 km). 37 løpere startet, 29 fullførte, men ingen av de fire eldste (56-58 år).


Hilde Johansen var en av løperne som fullførte, til 2. plass i kvinneklassen på litt under 25 timer. Sjøl synes jeg det er helt greit å bare være reporter på dette løpet. Det er synd det ikke var slike løpet den gangen jeg var ung og sprek...

fredag 18. mai 2018

Så ble det altså DNF, men nå er det nye (lettere) muligheter


Sist lørdag stilte jeg opp i en konkurranse for første gang på tre år, og tåpelig nok hadde jeg valgt ut en konkurranse der mulighetene mine for å fullføre var heller tvilsomme, mer enn jeg åpent ville innrømme.

Jeg skrev blant annet dette før løpet:
....jeg er en gammel mann og jeg er svakere enn håpløst svak i de bratteste motbakkene. 
Spørsmålet blir da; Hvor sakte kan jeg forsere de bratteste motbakkene og likevel klare å komme i mål på 9 timer?

Joda, motbakkene i Riska TrailRun var like tøffe som ventet, og jeg forserte de så sakte som ventet. Men, jeg ante lite om at det skulle gå omtrent like sakte nedover flere steder - og at jeg rett og slett skulle feige ut på det bratteste partiet i løypa.

Det ble altså DNF!


Bakerst i startfeltet sammen med Colin Archer kopien Blåmann, og garderobebåten Riskafjord II.


Slik oppsummerte jeg opplevelsen på facebook:
- Det ble DNF i Riska TrailRun, ikke akkurat noen stor overraskelse. Slikt terreng behersker jeg rett og slett ikke. Knallbra arrangement- Flott, men alt for tøft for en gammal krok som er vant med skogsløping og snille fjell av typen Venabygdsfjell... Jeg fikk med meg 857 høydemeter, og 21,73 km etter å ha tuslet snarveien til mål. Jeg får ta revansj i Ecotrail 50 km, selv om det er ei puseløype i forhold til Riska TrailRun (hehe, mer tilpasset gammelns nivå).


Fra det lette åpningspartiet (Lifjell i bakgrunnen).



Jeg åpnet som planlagt bakerst i feltet, men tok igjen fem løpere i det lette åpningspartiet fram mot bakkene til Lifjell. Innen jeg var på toppen av fjellet var jeg sist igjen, men enda verre var at jeg ikke klarte å få opp noe fart i fjellterrenget videre. Jeg var redd for å skli på berget, og gradvis forsvant de andre ut av syne slik at jeg i løypas bratteste parti ikke hadde noen rygger å forholde meg til. Ovenfra klarte jeg ikke å se hvor løypa gikk - og jeg feiget rett og slett ut, og snudde.



Arrangørfoto


Jeg møtte på Mari Mauland (en av Norges beste ultraløpere) som tok inn merking, og hun tipset meg om T-stien som gikk utenom den bratte ryggen, i den myrlendte dalen nedenfor. Jeg hadde allerede bestemt meg for å bryte på 16 km og gå derfra til mål, men fulgte Mari's tips, og kom etterhvert inn på løypa igjen - 30 minutter etter de jeg hadde hatt rett foran meg.

Der fulgte 1 km steinrøys med 200 høydemeter nedover (se toppbildet), og jeg forsto nå tegninga; her hadde jeg aldri klart å komme meg fort nok fram. Gammel gubbe med høydeskrekk, feil skovalg og elendig balanse - alt ble feil, og da ble farten alt for lav!

Rett før første kontroll ved 9 km (11 for meg) ble jeg tatt igjen av en som hadde løpt feil, ellers var jeg alene. Selv om det var tungt hadde jeg en fin tur videre, og jeg fikk også med meg løpets bratteste motbakke - opp til Skjørestadfjell etter ca 14 km.


Fra klatringen opp til Skjørestadfjell


Hva hadde jeg ventet meg? 
Først og fremst hadde jeg sett for meg et fjellterreng mer likt det vi har i Gudbrandsdalen, dvs  mer løpbart. Det hadde vært tøft nok med over 2000 høydemeter uansett, nå var utformeterne nesten like vanskelige (for meg altså). Det er kanskje ikke tilfeldig at bare ytterst få deltagere 50 år+ var med.


Fin tur ...
Jeg er ikke veldig skuffet, og jeg hadde en flott 4-dagers tur til Stavanger sammen med Else - som inkluderte diverse besøk i Vågen, samvær med slektninger og båttur i Lysefjorden.

Fire dager med strålende vær i Stavanger og Sandnes...


...og litt jobb
I tillegg fikk jeg laget reportasje fra løpet på kondis.no:
Bjarte Westerheim og Elise Hay Opsahl vant Riska TrailRun

Det var flere utfordrende partier i Riska TrailRun, her er det en bratt rute ned fra Lifjellet. (Foto: Tom Kenneth Ravnås)
Her er fjellsiden hvor jeg feiget ut omtrent på dette punktet. Jeg så ikke hva som ventet nedenfor.


Revansj? Ecotrail Oslo 26. mai

Nå er det Ecotrail Oslo som venter, med ei løype på 50 km - som er "barnemat" i forhold til løypa i Riska TrailRun. Gårsdagens 17-maitur (9 km) på lokale stier i kupert terreng ga mer enn dobbel marsjfart av det jeg hadde i Riska. I morgen jogger jeg de første 38 kilometerne fra Frognerseteren via Sørkedalen til Lysaker som en test før løpet som arrangeres om 8 dager.

Blogg: Lykkelig eldstemann i baktroppen på EcoTrail Oslo 80 km

Et år etter hjerteoperasjonen løp jeg Ecotrail Oslo 80 kilometer - med et helt OK resultat.
Her tidlig i løpet sammen med Petter (Melvin Tix) Vabog som jeg hadde følge med store deler av løpet. I år stiller vi begge på 50 kilometer.

onsdag 2. mai 2018

Det er vel bedre med DNF enn DNT







En innledende oppklaring: DNF er ikke en  assosiasjon til min arbeidsgiver tidlig på 70-tallet; Det Nye Folkepartiet, og DNT er ikke en assosiasjon til Den Norske Turistforening.

Nei, her snakker jeg om Did Not Finish og Did Not Try - på dårlig norsk. Hvorfor det?

Av en eller annen grunn ble jeg så betatt av Hommersåk og terrenget rundt på en Stolpejakt-tur i fjor, at da jeg oppdaget at Riska Trail Run går i dette terrenget meldte jeg meg like gjerne på det 43,6 km lange løpet. So far so good, som det også heter på dårlig norsk.

Distansen er ikke spesielt lang for en gammel ultraløper, og senest i fjor hadde jeg 13 turer på samme eller lengre distanse, men ikke med 2360 høydemeter og ikke med en makstid som stresser deg. Det nærmeste jeg kom i fjor var den andre av to stolpejaktdager på Venabygdsfjell i august der det ble 49 km (11,5 time og mye utenfor sti) med 1600 høydemeter - etter at jeg dagen før hadde 38 km med 1200 høydemeter.

Opp til Muen i Venabygsfjellet var det enda brattere, flere høydemeter og mer steinrammel enn jeg opplever på det verste i Riska TrailRun.... jeg tar med meg det minnet i lavfjellterrenget i Sandnes.


I Riska TrailRun er utfordringen altså 43,6 kilometer og 2360 høydemeter, og en makstid på 11 timer. Det siste er heller ikke avskrekkende, men jeg vil IKKE bli sist, og trekker jeg vekk de 10 svakeste i fjor, betyr det at jeg bør være i mål på 9 timer (korrigert for at løypa er 5 km lenger i år). Fortsatt langt fra avskrekkende, men jeg er en gammel mann og jeg er svakere enn håpløst svak i de bratteste motbakkene.

Spørsmålet blir da; Hvor sakte kan jeg forsere de bratteste motbakkene og likevel klare å komme i mål på 9 timer?

Sist lørdag kjørte jeg til Ekeberg for å bevise at "testen en uke tidligere var et blaff av elendighet:
Litt for tunge bakker i Ekebergparken ..og fikk bekreftet at slik var det ikke! Jeg er bare elendig i bratte motbakker, noe jeg forsåvidt alltid har vært. Det er bare det at nå er alder og elendighet og 10% vektoppgang fra i fjor sterke motstandere.

Forrige gang "sprakk jeg" etter 3 runder (7,5 km 450 høydemeter). Denne gangen gikk lufta ut av ballongen - eller var det beina som ble fylt med blylodd - etter 4 runder på totalt 10 km og 600 høydemeter. Jeg fortsatte å traske i lettere terreng i 7 km, men kom aldri til hektene igjen. Joda, farten var et par minutter høyere pr kilometer enn jeg trenger i Riska, og det er vel det som er det lille halmstrået jeg tar med meg til Sandnes. Dette er ekstrafart jeg må bruke til å ta det ekstremt rolig i de bratte bakkene.

Er jeg heldig blir det DNF, som uansett er bedre enn DNT!
Er jeg særdeles heldig blir det fullført løp (som løpets eldste deltager), men jeg har sett meg ut punkter etter 16 og 25 km der jeg kan ta landeveien tilbake til målområdet. Dersom dette ikke hadde vært kombinert med familiebesøk og fire dager med kona i Stavanger/Sandnes, hadde jeg nok droppet Riska og spart kreftene til den betydelig lettere Ecotrail Oslo 50 km to uker senere.

Det er 10 dager igjen til start i Riska TrailRun, kryss fingrene!


Forrige gang gikk runden min på Ekeberg ned disse trappene, nå kom jeg opp her. Det ble like mange høydemeter uansett - og faktisk enda flere høydemeter pr km enn jeg får i Riska TrailRun.

Snøen lå lenge i år, men med strålende vær et par uker forsvant alt - i alle fall i åpne områder som på Ekeberg. Hvitveisen er det som farger skogen hvit nå.

Jeg slumpet også innom 5 av årets stolpeposter på Ekeberg, og senere i år blir det sikkert litt stolpejakt også, men ikke i samme sinnsyke omfang som i fjor og forfjor. Etter fjorårets 3238 stolpeposter har jeg nå en total på 7605 stolpeposter (4477 km). Jeg får prøve å beholde tronen som den i Norge som har besøkt flest stolpeposter.

lørdag 21. april 2018

Litt for tunge bakker i Ekebergparken

Bratte motbakker - eller melkesyrebakker som jeg foretrekker å kalle det - er ikke, og har aldri vært, min styrke. Jeg skal ikke dvele mer med det, annet enn å konstatere at dagens "Riska TrailRun"-test ble en heller mislykket affære. Men likevel var det en fin tur på 14 km og 635 høydemeter i fint vårvær.

På en dag da "alle" løp Sentrumsløpet, var jeg på jakt etter en bratt bakke i terreng med minst 100 høydemeter, og fant det i Ekebergparken, nedenfor Ekebergrestauranten. Brattbakken var en del av en 2,5 km lang runde der mye ellers gikk på de litt mindre skogsstiene oppover mot platået.

Underkjent formtest
Det gikk greit i tre runder, dvs 7,5 km og 450 høydemeter, men da var det slutt på motbakkekreftene. Jeg tok en runde til i roligere fart, men kom ikke skikkelig til hektene igjen før jeg gikk en avsluttende 4-kilometer i flatt terreng. At det var 60 høydemeter pr km i dag mot 50 i Riska er en dårlig trøst, siden jeg ble så fort sliten. Det neste av høydemeterne i dag var i den 500 meter lange turveien opp fra Gamlebyen mot Ekeberg Camping.


Dagens berg og dalbane...



Akkurat nå er sannsynligheten for at jeg stiller opp i Riska TrailRun 12. mai svært liten. Neste utfordring i Ecotrail 50 km senere i mai er betydelig lettere og bør ikke by på problem - dersom ikke motivasjonen får seg en knekk.


Herlige Ekebergparken

Ekebergparken og platået forøvrig er det alltid hyggelig å besøke, både for det herlige terrenget, for den flotte utsikten, og for de mange spennende skulpturene i skulpturparken. Dessuten myldrer det av turgåere og trimmere her, det gjør meg også glad.

Utsikt vestover mot Oslofjorden og Hovedøya.

Utsikt mot indre havn.... og en benk jeg kanskje burde satset på i dag!

Deep Cream Maradona (Sarah Lucas).

Marilyn Monroe (Richard Hudson).

Før løvet spretter er utsikten bedre enn på sommeren.

Kart over parken og skulpturene ved Ekebergrestauranten.

Trappestien fra Egebergrestauranten nedover mot Gamlebyen.

Utsikt fra trappa.

I stedet for å forsette ned til Gamlebyen,
startet jeg på 100-høydemetersbakken oppover mot Ekebergsletta.

Det er bratt....

Halvveis oppe i slyngveien...

Fortsatt bratt...

Jeg fulgte kunstnerstien videre oppover...

Kunstnerstien, puhh...

Siste bratte kneika opp til Valhallvien, før resten av stigninga var litt snillere.

Siste rest av snø...

Mor og Barn (Per Ung)

Dilemma (Elmgreen og Dragset).
 Denne var ny i fjor.

Det er for langt å hoppe til sjøen... kunstverket på forrige bilde illustrerer vel mer et valg om å hoppe ut i det ukjente (de voksnes verden)... eller snu og gå tilbake.

Byutsikt på runde tre....
 
Walking Woman (Sean Henry).
Etter fire kuperte runder slo jeg følge med damen i lettere terrenget.