torsdag 6. mars 2014

Tryggere som fotgjenger enn som syklist

Jeg har syklet mye som alternativ trening - men jeg har aldri følt meg helt trygg på landevegen. Enten er det svingete, eller det er mye trafikk, eller begge deler. Samtidig er det umulig å sykle lange turer uten at store deler av turen går på trafikkert veg. I åpent kulturlandskap som her i Nes er vinden en ekstra utfordring når jeg sykler... vind som river og sliter i sykkel og syklist som febrilsk prøver å holde seg i rimelig nærhet av hvitstripa.

Nå som jeg litt ufrivillig er blitt turgåer - og det ennå ikke er bart i skauen, er det heller ingen bønn. Skal det bli lange turer må jeg ut i trafikert veg som ikke er tilrettelagt for gående. Som oftest er det 10 cm asfalt utenfor hvitstripa - bare unntaksvis har man spandert litt asfalt der det faktisk er en kant og hvor det lett kunne vært en halvmeter bred asfaltstripe. Noen ekstra centimeter vegskulder er ikke like bra som med gangvei, men fryktelig mye bedre enn å gå i selve vegbanen - og det hadde ikke kostet stort.

Jeg gruet meg for dagens tur, først i den bakkete og svingere Vestsidevegen langs Vorma (bildet til høyre), og senere langs E16 på vei tilbake til Vormsund. Den svingete og bratte vegen var egentlig helt OK å gå langs. Jeg går jo bare en firedel så fort som jeg sykler, og jeg går på den siden hvor trafikken er mot meg. Ved å løfte blikket er det lett å se om den møtende bilisten svinger ut - alternativt tid til å hoppe i grøfta. Det siste ble ikke aktuelt.... og selv i trange innersvinger følte jeg at jeg hadde kontroll. Kraftig vind gjør jo heller ikke noe for en fotgjenger, og i dag var det mye vind.

Verre var det de to kilometerne jeg måtte følge E16 uten gangvei. Noe av strekningen hadde 50-100 cm vegskulder. Der var det OK. På resten av strekningen gikk jeg på hvitstripa og bilene måtte svinge ut for meg - og det var tett trafikk begge veier. Lastebiler og trailere var de flinkeste til å svinge ut tidlig, saktekjørende (mest)kvinner ventet ofte til det var 30 meter igjen. Det var ingen plagsomme situasjoner, men jeg undret meg over hvorfor det ikke var spandert litt asfalt på vegskulderen hele vegen... Svaret er selvsagt anbudspolitikk og innsparinger, men det merkelige er at en veiskulder gjør behov for gangvei mindre prekært mens man venter på penger til en dyr sådan (gangvei altså). Men... også langs E16 følte jeg meg tryggere som fotgjenger enn som syklist.

Dagens 16 kilometer lange tur fulgte blant annet den 5 kilometer lange Nikevegen.

Her står fortsatt skiltet om adgang forbudt, men det er mest rot å se innenfor gjerdene der et av de fire Nikebatteriene var utplassert under den kalde krigen (operativt fra 1960-1990). Her ved Grenimåsen var selve utskytningsrampa, mens radar og administrasjon var andre steder.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar