Det er vel bedre med DNF enn DNT

En innledende oppklaring: DNF er ikke en  assosiasjon til min arbeidsgiver tidlig på 70-tallet; Det Nye Folkepartiet, og DNT er ikke en assosiasjon til Den Norske Turistforening.

Nei, her snakker jeg om Did Not Finish og Did Not Try - på dårlig norsk. Hvorfor det?

Av en eller annen grunn ble jeg så betatt av Hommersåk og terrenget rundt på en Stolpejakt-tur i fjor, at da jeg oppdaget at Riska Trail Run går i dette terrenget meldte jeg meg like gjerne på det 43,6 km lange løpet. So far so good, som det også heter på dårlig norsk.

Distansen er ikke spesielt lang for en gammel ultraløper, og senest i fjor hadde jeg 13 turer på samme eller lengre distanse, men ikke med 2360 høydemeter og ikke med en makstid som stresser deg. Det nærmeste jeg kom i fjor var den andre av to stolpejaktdager på Venabygdsfjell i august der det ble 49 km (11,5 time og mye utenfor sti) med 1600 høydemeter - etter at jeg dagen før hadde 38 km med 1200 høydemeter.

Opp til Muen i Venabygsfjellet var det enda brattere, flere høydemeter og mer steinrammel enn jeg opplever på det verste i Riska TrailRun.... jeg tar med meg det minnet i lavfjellterrenget i Sandnes.

I Riska TrailRun er utfordringen altså 43,6 kilometer og 2360 høydemeter, og en makstid på 11 timer. Det siste er heller ikke avskrekkende, men jeg vil IKKE bli sist, og trekker jeg vekk de 10 svakeste i fjor, betyr det at jeg bør være i mål på 9 timer (korrigert for at løypa er 5 km lenger i år). Fortsatt langt fra avskrekkende, men jeg er en gammel mann og jeg er svakere enn håpløst svak i de bratteste motbakkene.

Spørsmålet blir da; Hvor sakte kan jeg forsere de bratteste motbakkene og likevel klare å komme i mål på 9 timer?

Sist lørdag kjørte jeg til Ekeberg for å bevise at "testen en uke tidligere var et blaff av elendighet:
Litt for tunge bakker i Ekebergparken ..og fikk bekreftet at slik var det ikke! Jeg er bare elendig i bratte motbakker, noe jeg forsåvidt alltid har vært. Det er bare det at nå er alder og elendighet og 10% vektoppgang fra i fjor sterke motstandere.

Forrige gang "sprakk jeg" etter 3 runder (7,5 km 450 høydemeter). Denne gangen gikk lufta ut av ballongen - eller var det beina som ble fylt med blylodd - etter 4 runder på totalt 10 km og 600 høydemeter. Jeg fortsatte å traske i lettere terreng i 7 km, men kom aldri til hektene igjen. Joda, farten var et par minutter høyere pr kilometer enn jeg trenger i Riska, og det er vel det som er det lille halmstrået jeg tar med meg til Sandnes. Dette er ekstrafart jeg må bruke til å ta det ekstremt rolig i de bratte bakkene.

Er jeg heldig blir det DNF, som uansett er bedre enn DNT!
Er jeg særdeles heldig blir det fullført løp (som løpets eldste deltager), men jeg har sett meg ut punkter etter 16 og 25 km der jeg kan ta landeveien tilbake til målområdet. Dersom dette ikke hadde vært kombinert med familiebesøk og fire dager med kona i Stavanger/Sandnes, hadde jeg nok droppet Riska og spart kreftene til den betydelig lettere Ecotrail Oslo 50 km to uker senere.

Det er 10 dager igjen til start i Riska TrailRun, kryss fingrene!

Forrige gang gikk runden min på Ekeberg ned disse trappene, nå kom jeg opp her. Det ble like mange høydemeter uansett - og faktisk enda flere høydemeter pr km enn jeg får i Riska TrailRun.

Snøen lå lenge i år, men med strålende vær et par uker forsvant alt - i alle fall i åpne områder som på Ekeberg. Hvitveisen er det som farger skogen hvit nå.

Jeg slumpet også innom 5 av årets stolpeposter på Ekeberg, og senere i år blir det sikkert litt stolpejakt også, men ikke i samme sinnsyke omfang som i fjor og forfjor. Etter fjorårets 3238 stolpeposter har jeg nå en total på 7605 stolpeposter (4477 km). Jeg får prøve å beholde tronen som den i Norge som har besøkt flest stolpeposter.